Fellesskapet Matarara ved Chimoio

Jeg har sett navnet Matarara i Madeiras (leder for hjelpeprosjektet i Chimoio) statistikker mange ganger. 25 enker og 30 barn er tallene, som er helt oppda- terte. De er innlemmet i vårt hjelpepro- sjekt, men sorterer også under gruppen «eksterne», det vil si de bor hjemme – ikke i noen av internatene. Omsorgen har de, men mangle r det meste av det som er en selvfølge for de fleste.

Langt ute i bushen

Vi har kjørt nær to timer fra byen Chimoio. Veiene blir smalere og smalere, og grøftene på kryss og tvers i 6 veibanen vitner om at det nylig har vært regntid. Hit kommer nok ikke vegvesenet på besøk! Vi må lukke igjen vinduene, selv om det er varmt, for vegetasjonen pisker oss i ansiktet. Brått er det lille som kan kalles veg slutt, og det signaliseres at vi er framme. Vi er høyt oppe, nesten på toppen av et lite fjell. Utsikten utover et grønt Afrika-landskap er imponerende. Madeira sier at det er noen hundre meter å gå. «Dårlig anslag!» Jeg ville i alle fall sagt en kilometer. For en norsk fjell- mann er det likevel bare en fin tur. Små bekker renner nedover fjellsiden. Mødre med små barn benytter kulpene til kles- vask. I bunnen av dalen renner en elv som er ganske stor etter regnet som har preget landskapet i den siste tiden. Elven som gir stabil vannforsyning, er nok en av grunnene til at dette har vært en bo- plass i generasjoner. En ting er påfal- lende: her bugner det av vekster, og trærne har moden frukt.

Bitt av krokodille

Vi møter en ung mann med en arm som er kuttet av ved albuen. Madeira kom- mer i snakk med mannen som er en han kjenner godt. Han forteller meg at han ble bitt av en krokodille da han var nede ved elven for å hente vann. Madeira legger til at det også bor en kvinne her som mistet et barn som ble spist av en krokodille! Nå befinner vi oss ikke helt nede ved elven, men jeg tenker: kanskje bør vi være oppmerksomme på andre krypende skapninger? De forteller at grunnen til at de rydder store, åpne plas- ser rundt husene, er for at slanger ikke skal komme usett fram til menneskene. Disse åpne plassene er imponerende ryddige. Hver dag sopes de rene.

En klynge av små boplasser

Det er bare smale stier som fører oss fram til boplassene. Forholdsvis tett har familiene bygd opp husene sine. Ikke noen imponerende bygg. De ser likevel litt mer solide ut enn mange av de jeg har sett på besøk blant andre fattige inn- byggere. Kanskje har de lært seg bygge- kunsten av generasjonene før dem? Alle er opptatt med å lage lunsj. Hovedingrediensen er maisgrøt. De har tydeligvis nok av det. Noen kjøttbiter fra en høne er også på alles tallerkener, og litt grønsaker og god kraft fra høna, som har kokt lenge. Hvordan jeg vet det? Vi ble invitert på mat, og da kunne vi ikke være uhøflige å ikke spise. Det var ikke min favorittrett, men var nøden der, kunne jeg levd på dette. Det første Madeira spør meg om når jeg blir hentet neste dag er: «Stomach good?» idet han klapper seg på magen. Han var lykkelig da jeg kunne bekrefte at min mage hadde det bra.

Ingen skolegang

Vi ble sittende lenge ved bordet å prate med Candinda Fabias. Hun er, som de fleste som bor her, enke og har ni barn å for- sørge! Mannen døde for et år siden. Hun forteller at stort sett klarer de seg bra med mat, men det er pastor Madeira og hans team som sørger for at de overlever. Hun glemmer nok at rundt dem er det rikt med mais og andre grønnsaker. Bananer og klementiner henger like over hodene våre. Men hun ramser opp: «Vi har ikke klær, mangler såpe og husene våre lekker, vi sover på jordgulv – kan dere hjelpe til med plastikk til takene?» Jeg nevner dette med å gå på skole. Candinda avbryter tolken min og bekrefter kort: «Her har ingen ett eneste år med skolegang». Jeg stiller meg spør- rende, og Madeira forklarer: «Det tar tre og en halv time å gå en veg til nærmeste skole». Men tar ikke myndighetene ansvar? Han slår ut med armene: «Det er bare vi som kommer på besøk her. Dessverre har vi heller ikke plass på noen av våre internat, og hvem skulle vi valgt? Her er det 30 barn».

Er aldri utenfor området sitt

Jeg hvisker diskret om jeg bør legge igjen noe penger hos dem? Madeira svarer at det er det ingen mening i.
De går aldri til sivilisasjonen der de kan handle. Hvordan skal de nå byen?  De måtte gått i over en dag en veg! De har tydeligvis forhåpninger om at den hvite mannen kanskje kan komme med noen gode nyheter. Jeg må forklare at grunnen til at jeg tar så mange bilder er at jeg nå skal hjem til Norge å lage et blad som jeg gir til fadderne som støtter oss. Da får vi inn penger som vi sender til Madeira, som igjen kan hjelpe dem... Forsto de noe av dette? Norge, hva er det for dem? De lever i sin egen lille verden, og det ser ut til at det er vi som må hjelpe dem om ikke myndighetene vil trå til.

Ikke bare i Matarara

eg husker tilbake til andre barn jeg
har intervjuet i Chimoio, små barn som har flyktet fra fattigdom og matmangel i bushen. Jeg har spurt dem om de savner foreldrene. En svarte: «Hva hadde jeg vært hvis jeg hadde vokst opp i bushen? Her får jeg gå på skole og lære. Jeg har en fremtid, og dessuten er Madeira pappaen min». Jeg har spurt andre ledere om denne situasjonen. De bekrefter at det finnes store områder i Mosambik der folk lever på denne måten. Det er mange i landet som ikke har tilbud om skolegang. De lever gjerne langt fra et tettsted, og myndig- hetene bygger ikke opp skoler ute i bushen.

En hvit mann!

Det blir munterhet i barneflokken. Candinda forklarer at her er det nesten ingen av barna som har sett en hvit mann før. «Mange ble redde når de så deg. De trodde du kom for å ta dem med deg!» Latteren runger igjen når moren forklarer. De slapper tydeligvis av nå. Men på veg inn i bofellesskapet opp- levde jeg at barna sprang hylende av gårde når «spøkelset» viste seg.