Ble hengt opp etter beina og pisket av onkelen

Ble avvist av far

Det er en rolig 16-åring som sitter foran meg. Han snakker stille og konsentrert, men gestikulerer og tegner på bordet når han forteller om oppveksten. Serafim vokste opp som enebarn i en fattig familie. Faren drev med oppdrett av kyllinger. En dag ble sønnen fristet til å stjele en kylling for å selge den. Han lagde unnskyldninger for seg selv med at han fikk lite mat og ville kjøpe det for pengene. Det ble en lang dag og kveld, og han våget ikke komme hjem seint for han visste at det var brutal juling som ventet da.
Dette ble første møtet med livet på gata. Natta ble tilbrakt i en pappeske, og her traff Serafim andre gutter som var erfarne med dette livet. Han levde en periode blant «gateguttene». Men så oppdaget familien han, og han ble truet med hjem. Det ble dager med tragiske opplevelser. Far ville etter hvert ikke ha noe med sønnen å gjøre, så han ble sendt til en onkel som skulle oppdra ham.

Dramatiske opplevelser

Serafim blir alvorsfull og tenker lenge for hver setning nå. «En dag mens jeg bodde hos onkel, stjal jeg en mobiltele- fon fra en på gata,» forteller han. «De prøvde å fange meg, men jeg unnslapp og sprang hjem til onkel. Da han skjønte hva som hadde hendt, skulle han lære meg noe jeg ville huske for alltid: Jeg ble bundet på armer og bein. Han heiste meg opp i taket etter beina. Mens jeg hang der hentet han en wire og slo meg gjentatte ganger». Jeg spør hvor gammel han var da? Tenåringen tenker og sukker: «12 år».
Han ble nå sendt til bestemor for å forbedre seg. «Når hun ikke greide opp- gaven, ble jeg igjen sendt «hjem» til onkel», sukker han på nytt og blir lenge stille. «Jeg begynte å stjele igjen. En dag bandt onkel meg og heiv meg på en seng. Han kom med bensin og fyrstikker og sa han skulle brenne meg opp! Jeg hylte så høyt at onkel var redd naboene hørte. Han frigjorde meg da jeg lovet å bli snill».
Onkel var ikke bedre – han stjal også Serafim innrømmer at han fikk et hatforhold til sin onkel. Han forteller at han oppdaget at onkelen stjal vann fra naboens vannkran. For å hevne seg på onkelen, fortalte Serafim om ulovlig- heten til de som eide vannkranen. De responderte med å kutte onkelens egen vannforsyning. «Av frykt for hva som ville skje når han skjønte at det var jeg som hadde sladret, flyktet jeg til gata før han kom hjem. Nå gjemte jeg meg godt. Jeg var hele tiden redd for å bli funnet av onkel. Så den dagen jeg fikk tilbudet om å komme på senteret, sa jeg ja med en gang», sier Serafim.

Fred og ro

Serafim retter seg opp og ser meg inn i øyene for å markere: «Dette var livet mitt før jeg fikk komme hit». Jeg lurer på hvor lenge han har vært på senteret? Edgar, min tolk og leder for sosialarbei- det, veksler blikk med Serafim, og de begynner å snakke portugisisk. Edgar slår om til engelsk igjen og konklu- derer: «Han har vært på senteret i tre år». Jeg undres over at denne rolige, blide unggutten en gang hadde et så traumatisk liv. Jeg spør på hva han opplever som det beste ved å være på senteret. «Her er det bare fred og ro», svarer gutten som nå
er blitt 16 år. «Alle er snille mot meg. Jeg vil aldri mer bort fra dette stedet», svarer han og ser håpefullt på Edgar. Han vet nok at en reintegrerings-prosess venter, og at han etter normen har vært her et år lenger enn han skulle.

Serafim elsker å jobbe på kjøkkenet.
Kanskje er det fordi kokka behandler guttene med stor kjærlighet?
Hun har blitt det han opplever som mamma.