I stedet for blomster….
På veg til nye oppdrag i Cuamba. Trafikkreglene er litt annerledes i Mosambik sammenlignet med Norge. Her må vi være takknemlig om vi får skyss på et lasteplan. I den intense varmen kan det oppleves bedre enn å sitte inne i en personbil der aircondition ikke virker. F.v. Yngvar Aarebrot, Harry Ottar Nilssen og Mats Romsdal.Det er ikke første gang vi er blitt begunstiget med gaver i forbindelse med en begravelse. Vi har til og med vært en av dem som arvet fra den som døde. Takk til dere som tenker på oss.
Men når jeg ser dødsannonsen eller sitter i begravelsen, tenker jeg også: ”Der mistet et fattig barn i Mosambik sin fadder….” Dessverre er trenden den at mange bistandsorganisasjoner sliter med å erstatte de eldre som går bort. Det kan virke som at tidsånden som råder, gjør oss mer og mer selvsentrerte. I vår velstand glemmer vi at i Norge kan vi, stort sett alle, definere oss som rike.
Hver gang når jeg besøker Mosambik, tenker jeg: ”Hadde de bare vært her og sett, ville de alle ha blitt faddere!” For meg er det en stor utfordring å formidle de sterke inntrykkene som slår mot meg i møte med de fattige, oftest foreldreløse, barna. Jeg evner ikke å gjenskape de bildene som når netthinnen min, de luktene som stinkende slår mot meg, de bønnene om hjelp som i gråt, når meg…
Derfor er min bønn til dere i dag:
- Hjelp oss med å fylle opp med nye faddere etter de som blir borte!
- Kanskje klarer du å øke ditt fadderbidrag? Mange lovet å gi 150 kroner i årene 1995 – 2000. Det var ganske mye penger den gang, men i dag har ikke de kronene samme verdi.
La oss løfte blikket og se litt utenfor de rammene vi vanligvis beveger oss innenfor. Det er så utrolig mange som lider og som ønsker at vi kan dele litt av vår materielle velstand. Ikke bare gjør det godt for dem som er mottakere, men det gjør også godt for oss som får være med å gi.
Hjelp oss å gi et barn i Mosambik omsorg, klær, mat og skolegang. Vi du bli en ny mamma – en ny far?