Vi parkerer bilen på en åpen plass i en av Maputos hovedgater. Før vi forlater bilen, gjør vi en avtale med en stusselig kledd ungdom om å passe på bilen. Han vil få en liten godtgjørelse når vi kommer tilbake om alt er ok. Slik tjener han til livets opphold. Jeg er sammen med et team fra «gatebarnsenteret». De kjenner miljøet i byen og vet hvor de normalt treffer på «gateguttene» som lever på ulike steder i Mosambiks hovedstad.

Soveplass i ruineneLuis, som jobber i gateteamet, åpner en blikkdør som han løsner ved å stikke hånden på innsiden. Han er hyppig gjest her. Innenfor gjerdet av høye blikkplater finner vi et lite kvartal med nedrevne bygninger. Det er så mye igjen av de en gang fine husene, at her finnes det mange små hulrom og krypinn. Her møter vi femten gutter. Noen av «beboerne» mangler. De er ute på gata for å «tjene til livets opphold». I små klynger sitter guttene og prater, eller de ligger og sløver.

Teamet fra gatebarnsenteret er godt kjent av guttene

Når guttene oppdager delegasjonen fra gatebarnsenteret, er de snare til å flokke seg rundt oss.
Få, om kanskje ingen, viser på samme måte som teamet fra senteret, omsorg for disse som står lavest på rangstigen. Det tar kort tid å få organisert gruppen. Jeg er imponert over disiplinen og oppmerksomheten de viser de besøkende. Det er tydelig at de vet hvordan de besøkende vil ha det. Praten kommer fort i gang, og jeg blir overrasket over den hyggelige atmosfæren som råder.

Tragiske fortellinger

Vi som er tilreisende, blir oppfordret til å ta ordet. Jeg begynner å stille spørsmål: «Hvorfor velger dere gata?» Ingen vil starte med å svare, men når en først har begynt, snakker de nesten i munnen på hverandre: «Det er ikke nok mat hjemme.» «Jeg går sulten og legger meg.» «Stefar jaget meg.» «Jeg har ingen å bo hos, foreldrene mine er døde.» Det blir stille når eldstemann, Manuell på 29 år, tar ordet: «Jeg er på jakt etter jobb, men det er vanskelig når en ikke har gått på skole. Jeg har kone og barn, men evner ikke å forsørge dem. Vi bor langt utenfor sentrum og har ikke penger til transport. Derfor velger jeg å bo her.» Jeg spør med et glimt i øyet: «Så her er du far og sjef for alle barna?» Manuell smiler ved spørsmålet, men han bekrefter at han beskytter de minste. Det er kjent at de eldste får de yngste til å tigge for seg. Takken er tryggheten de eldste gir småguttene.

Et varmt samhold

Jeg blir rørt over omsorgen og samholdet vi merker blant guttene. De virker trygge på hverandre. Noen sover til og med i samme «hule». En av guttene understreker: «Dette er familien min!» Har noen mat, deler de med de andre. Jeg lurer på om de har mat nok. De forklarer at det varierer. «Noen som arbeider på en restaurant her nede, kommer med rester til oss av og til,» sier en av guttene og peker nedover gata. «Noen ganger i uken får vi et måltid ved et senter i byen. Ellers så tigger vi,» forteller minstemann på 10 år.
Jeg spør om de kjenner til «gatebarnsenteret»? Mange nikker. Banze peker ut to av dem. Disse har vært på senteret, men har rømt til gata igjen. Selv om livet her kan være tøft, skjuler de ikke at det er fint å være egen sjef. «Her er det ingen regler,» utdyper en. «Å?» kommenterer eldstemann. Det blir stille. Det skinner igjennom at også her er det regler.

Framtid og håp

Jeg forsøker å motivere dem til å tenke på at hvis de skal få det bra i livet, trenger de skolegang. De er tydeligvis enig med meg, men så var det det med penger igjen. Det må betales for undervisningen. Her i Mosambik kreves det i tillegg penger for innskriving, skoleuniform og materiell. En sjarmerende unggutt understreker at foreldrene hans ikke hadde råd til å betale skolegangen for han. Jeg lurer på om noen av dem kunne tenkt seg å være på gatebarnsenteret. Ingen svarer hverken ja eller nei på spørsmålet mitt. Banze forklarer at over nyttår tar de inn noen nye på senteret. Det ikke guttene vet, er at noe av hensikten med å besøke guttene på gata, er å kartlegge hvem de vil gi tilbudet til. Alle har ikke like lett for å innordne seg etter et reglement eller ha plikter som de har på senteret.

Bilder

Guttene følger ivrig etter meg når jeg spør om de kan vise meg hvor de sover. «Her!» roper den ene. «Vi sitter på senga mi! Pass dere, han skal ta bilder av meg!» Noen er tydelig stolte over hva de har fått til. Ved hjelp av bordbiter, pappesker, presenninger og tøyrester har de klart å skape seg et sted hvor de kan tilbringe nettene. Nå, på dagtid, er det altfor varmt her, i alle fall for en nordmann. De innrømmer at i den kaldeste årstiden fryser de ofte. «Men vi prøver å finne klær, tøyrester og papp til å ha over oss,» forklarer en av guttene som er på veg inn i huset sitt. Han inviterer meg inn, og jeg må innrømme at jeg også hadde vært stolt som 10-11-åring over et slikt byggverk. Men så hadde jeg da alltid et hjem å gå til når kvelden kom...
På veg til neste «bopel» stopper en av gutta opp og tar tak i en stor plante. «Denne er god å spise når vi koker den, og så gir den oss god helse,» forklarer han. «De som bodde her før husene ble revet, har plantet den.» En annen skynder seg bort til en annen grønn vekst: «Denne spiser vi også!»

Mat

Mye av samtalen dreier seg om mat. Vi tilreisende nordmenn vil gjerne være vertskap i dag. Vi kommuniserer med de som jobber med å besøke guttene regelmessig. «Hva kan vi bidra med?» Teamet får penger av oss og kommer tilbake med olje, løk, tomater og to små sekker med ris. Guttene ser begeistret på hverandre. «Nå har vi mat i nesten en uke!» utbryter en av de eldste. «Kan vi få en fotball også?» Jeg lurer på om de kan spille fotball her og ser utover ruinene. Guttene forklarer at det er en park i nærheten. Banze sier at teamet skal ha med seg
fotball neste gang de kommer.