Alexandre Angelina Tsucane, 13 år, er på «gatebarnsenteret»

«Da bestemor ikke klarte å gå lenger, flyktet jeg til gata».

Alexandre elsker å hjelpe vaktmesteren med bilene. Yrkesvalget er lett; han skal bli bilmekaniker.Vi har satt oss i skyggen av et av de store trærne på «gatebarnsenteret», eller Centro Juvenil Ingrid Chawner. Senteret ble bygd opp ved hjelp av Norad-midler og ble innviet i 1995. Aleksandre ser spørrende både på meg og min tolk, Edgar, som er direktør på stedet. Sistnevnte får unggutten i tale, og han begynner frimodig å legge ut om sin livshistorie: «Bestemor har fortalt meg at mor og far døde da jeg var liten, jeg husker ingenting fra den tiden. Jeg ble tatt vare på av bestemor og en onkel, og flyttet inn hos dem. Jeg var 10 år da jeg flyktet til gata. Bestemor kunne ikke gå lenger, og jeg fikk ofte bank av onkel. Vi hadde lite mat, og jeg var konstant sulten. Jeg valgte å flykte til gata og håpet at onkel ikke ville finne meg.»

De skulle brenne han

Alexandre forteller om et krevende liv på gata. Den nå smilende gutten forteller at han tigget og fant matrester i containere. Det hendte at han enkelte dager ikke hadde noe å spise. Trettenåringen forteller at han oftest sov på en veranda hos noen snille folk. «De visste at jeg var der, men jeg fikk lov til å sove der.»
Etter hvert fikk Aleksandre mange gode venner på gata, og han forteller at de hjalp hverandre. Men mange av de eldre guttene mishandlet de yngre om de ikke gjorde som de sa. Alexandre forteller om en dramatisk kveld i en av parkene: «Noen eldre gutter hadde et stort bål, og vi kom for å varme oss. Da tok de store guttene og puttet meg i en sekk som de skulle hive på bålet. Jeg skjønte hva de planla og hylte og skrek. Da oppdaget noen politimenn hva som var i ferd med å skje, og de kom til for å hjelpe. De store guttene stakk av. ...»

Santos «lurte meg» til senteret

«En dag kom jeg i kontakt med Santos som jobber i gateteamet på senteret. Han tilbød meg plass, men jeg var lite interessert. Men da han sa at det var sykler der, ga jeg etter. Fort skjønte jeg at jeg var blitt «lurt». Jeg fant ingen sykler, men mye annet å leke med. Det som var enda mer hyggelig, var at jeg traff igjen mange av kameratene mine fra gata.»

Skole og læring

Før Alexandre kom til «gatebarnsenteret», hadde han kun gått to år på skole. Nå fikk han begynne på skolen igjen. Han understreker at han trives på skolen, men synes det er krevende med portugisisk. Hans morsmål er changan, mens på skolen underviser lærerne på portugisisk. Dette er en utfordring for mange som starter på skolen i Mosambik. Alexandre forteller at han setter like stor pris på alt det praktiske arbeidet han tar del i. Han har aldri før drevet med praktisk arbeid i eller rundt hus. Nå lærer han alt. Har han noen ledige øyeblikk, stikker han bort i verkstedet til vaktmesteren. Favorittaktiviteten er å mekke bil. Noen ganger får han være med å hjelpe til å skru. Han sier smilende: «Når jeg er blitt voksen og tjener penger, skal jeg kjøpe meg Mercedes!» Yrkesvalget er lett: bilmekaniker.