På besøk hos Nova Esperanca (Nytt Håp) på Catembe

FransiscoNova Esperanca er et senter for fattige og foreldreløse. Det er bygd opp av Fransisco Mahanuque (bildet). 
Fransisco var en av de absolutt første gateguttene som ble tatt inn på vårt gatebarnsenter i Maputo i 1995.
I dag er Fransisco velutdannet. Han er pedagog og arbeider på den skandinaviske skolen i hovedstaden. Med noe støtte fra blant annet Nytt Håp har han av egne midler bygd opp dette senteret som ligger i Catembe, like utenfor sentrum av Maputo. Mange ganger har vi gitt den tidligere gategutten ros for det gode arbeidet han driver. Og han svarer oss:

«Jeg vet hvor jeg kommer fra – nå vil jeg gi tilbake.
Uten dere ville jeg vært dø eller kanskje stoffmisbruker og kriminell!

I dag kan vi kjøre på den store, fine, nyåpnede broen som raskt tar oss fra sentrum av Maputo over til Catembe. Før tok det lang tid. Da måtte vi ta en primitiv ferge over sundet mellom Catembe og hovedstaden. Den enkle bebyggelsen som preger omgivelsene når vi nærmer oss Fransiscos senter, står i sterk kontrast til storbyen vi nettopp har lagt bak oss. Bilen spinner i sanden da vi stopper utenfor senteret. 

Paviljongen

Et enkelt hus og en paviljong er bygd opp, men den viktigste samlingsplassen er under det store treet på eiendommen. Over tretti barn er samlet her i helgene. Noen får også overnatte her midt i uken.

Etterhvert som Fransisco får pengene til å strekke til, bygger han stadig ut. Det siste byggverket er paviljongen. Det er godt å ha denne når solen steiker på det varmeste. Her får de undervisning og mat.

Fransisco ikke bare organiserer, han trives også med å leike med barna.Fransisco ikke bare organiserer, han trives også med å leike med barna.


Leik, kunstneriske aktiviteter, opplæring i moral og hygiene står på timeplanen når de samles, alt under Fransisco og hans medhjelperes kyndige ledelse.

Da moren døde og faren mistet armen, ble senteret til Fransisco redningen for søstrene Hortencia (10 år) og Marinha (8 år)

Fransisco tar med seg de to søstrene til et roligere sted for at vi kan prate sammen. Storesøster Hortencia er den som fører ordet. Hun forteller at de er vokst opp nær senteret. De levde godt i den lille familien på fire, men så rammet tragedien hardt. Mor døde i aids og faren hadde problemer med å finne arbeid på grunn av at han mangler en arm. Den måtte han amputere på grunn av slangebitt. Han greide ikke å skaffe mat til de to døtrene, og de forsøkte å løse utfordringene ved at noen slektninger overtok barna.

«Det fungerte dårlig, så nå er de flyttet tilbake til faren,» forteller Fransisco på godt engelsk. Står han i beit for engelske ord, sper han på med svenske eller norske. (Han har vært et år på folkehøyskole i Sverige). De to nødlidende jentene henvendte seg til Fransisco, og han fikk laget en ordning for dem. «Jeg har ansatt moren til ei av jentene som besøker senteret. Hun ser også til disse jentene som ofte overnatter på Nova Esperanca. De får mat tre ganger om dagen, og de bærer også litt mat hjem til faren.

Vi har hjulpet dem med medisiner, skoleuniformer, skolemateriell og leksehjelp,» legger Fransisco til. I dag presterer jentene godt på skolen og har store drømmer om fremtiden.

Hjelpe far

Senterlederen forteller at de nå forsøker å hjelpe faren også. Han er utdannet frisør, men han mangler et kontor å arbeide ut fra. «Jeg prøver å motivere han til å akseptere sitt handicap. I dag forsøker han å skjule at han mangler en arm. Han opplever seg mindreverdig,» sier Fransisco. Faren er svært takknemlig for det senteret gjør for familien.

De to søstrene ser ut av vinduet. Barna driver med en morsom leik. De ser spørrende på Fransisco om de kan gå nå? Han nikker samtykkende til det, og med lette, barbeinte skritt forsvinner de lykkelig ut av døren.Senteret og Fransisco har blitt Hortencia sitt trygge tilholdssted. Senteret og Fransisco har blitt Hortencia sitt trygge tilholdssted.

Mor døde i aids og faren omkom i en arbeidsulykke

Fransisco vinker inn Isabel (10 år) som setter seg til rette i en av de få stolene som er i rommet.

Den kreative senterlederen forteller at moren til Isabel døde når datteren kun var ett år! Etter det levde hun sammen med faren. Han sleit med å finne seg arbeid i Mosambik og dro til Sør-Afrika for å få seg arbeid. Men da datteren var fem år døde faren i en arbeidsulykke. I dag bor Isabel sammen med bestemor og oldemor.

Fransisco forteller at både bestemor og oldemor er gamle, så familien sliter. Det eneste de har å livberge seg med, er en liten hage som skaffer dem grønnsaker. Isabel var født hiv-positiv, og hun trenger regelmessig medisiner. «Siden bestemoren ikke har råd til de medikamentene Isabel må ha for å leve, er det vi som kjøper inn det,» legger den omsorgsfulle lederen til.

Savner mor

Fransisco forteller at Isabel ofte gråter, og sier at hun savner foreldrenes nærhet. På slike dager kommer hun opp til senteret og finner noen som kan trøste henne. Hun elsker å leke med dokkene hun finner her på huset. Senterlederen sier at den unge jenta stadig lærer nye ting. Når hun ikke er på skolen eller gjør lekser, liker hun å hjelpe til med oppvask og rengjøring. «Jeg motiverer dem til å være flittige på skolen,» sier Fransisco. «Det er løsningen for å gi dem et godt framtidshåp.» Isabel forteller oss at hun vil bli lærer når hun blir voksen.

IsabelNova Esperanca (Nytt Håp) er Isabels trygge tilfluktsted. 

Ros av bydelslederen

Den energiske senterlederen forteller at han ofte har besøk av bydelslederen. «De gir oss gode tilbakemeldinger. Jeg er overbevist om at hadde ikke vi hatt dette senteret her, ville mange av barna trukket til gata i et forsøk på å berge livssituasjonen sin. Jeg tror vi betyr en stor forskjell i denne bydelen,» sier han.

Nova Esperanca RotundeEtter leik og undervisning får barna spise seg mette. Noen ganger er det også utdeling av klær. Jeg er imponert over hvor systematisk og rolig alt går for seg til tross for den store barneflokken fra førskolealder og opp til unge medhjelpere.Etter leik og undervisning får barna spise seg mette. Noen ganger er det også utdeling av klær. Jeg er imponert over hvor systematisk og rolig alt går for seg til tross for den store barneflokken fra førskolealder og opp til unge medhjelpere.

Arminda har blitt heltidshjelp

Jeg lurer på hvordan Fransisco kan få til alt dette. «Du har jo full jobb på den skandinaviske skolen,» sier jeg. Senterlederen svarer at planen var at dette skulle være et tilbud kun i helgene. «Men det har vist seg at her er så store behov at noen barn i området også har begynt å komme hit de andre dagene i uken,» forteller han. « Ei av dem som trakk til senteret var seks år gamle Jassinia Helena. Hun bodde så langt unna at moren måtte følge henne.

Moren Arminda, som er tjueseks år gammel, var ei driftig dame. Hun hjalp til med det meste når hun fulgte datteren. Etterhvert som behovet meldte seg, spurte jeg om Arminda kunne komme oftere. Jeg kunne tilby henne litt betaling, nok til at hun og datteren kunne klare seg selv. Hun takket «ja», og dette ble en god ordning for oss alle,» avslutter Fransisco.ArmindaFransisco er glad for å ha mamma Arminda som fast hjelp på senteret. Her smiler hun fornøyd sammen med datteren Jassinia. Seksåringen må fortsatt gå med en beskyttende krave etter hun fikk kokende vann på halsen.