Bestemødrene og enkene i Chianga er redningen for barna i dette svært fattige området.

Bestemødre«De var husløse, og vi hjalp dem å bygge dette enkle huset,» forteller pastor Madeira som er prosjektleder i Chimoio.Bilen vår snirkler seg fram på de smale, sandfylte veiene som leder oss fram til de enkle, fattigslige husene i Chianga. Det forundrer meg at noen kan bo og overleve her uten annet innkomme enn det jorda kan gi. Men så har de heller ikke mye ...

Barnesang og dans hilser oss velkommen

Vi stanser på ei åpen slette hvor et digert tre kaster skygger over et stort areal. Jeg har kalt stedet for «rådhusplassen», for det er her de samles når noe ekstraordinært skal skje. Jeg blir, som alltid, forundret: Barna synger og danser og ser glade ut til tross for den store fattigdommen de lever under. I dag skal vi besøke fire barnerike familier som lever under særdeles vanskelige kår.

Mor og far døde omtrent samtidig for 1 – 2 måneder siden

Orlanda og José Madeira leder oss til et lite, enkelt, tradisjonelt hus som ligger for seg selv ute på et jorde. Bestemor Luisa hilser oss velkommen. Gamlemor sliter med å reise seg opp, og Orlanda ber henne bli sittende. Hun presenterer oss for barna: Fransisco 5 år, Luisa 8 år og Maria 10 år. Jeg lurer på hvor gammel bestemor er, men etter litt fram og tilbake forklarer Orlanda at det vet hun ikke.

Bestemor forklarer at foreldrene døde med 1 – 2 måneders mellomrom for kort tid siden. De kontaktet pastor Madeira når foreldrene gikk bort. Pastoren forklarer at de gjenlevende ikke hadde noe sted å bo, så de fikk bygd dette enkle huset til dem. Siden har de gitt dem det de trenger for å overleve. De har vurdert å ta dem inn på senteret, men da får de en utfordring med bestemor. Hva skal de gjøre med henne? Hun klarer seg ikke alene. Orlanda forklarer at foreldrene til barna døde av aids og legger til at minstejenta også må til sykehus. De er redd for at også hun er hiv-positiv.

Barna må gjøre alt – de har aldri gått på skole

I dag er det de små barna som må gjøre alt arbeidet: Holde det reint rundt seg, både utenfor og inne i huset, vaske klær og dyrke litt i hagen. Bestemor sliter med å bevege seg. Jeg titter inn i huset. Her ligger de på jordgulv, og ei bulka gryte til å koke i er det eneste av «inventar». Ikke kopper eller asjetter; ingenting å ligge på. Jeg lurer på hvilke klassetrinn jentene går i. Orlanda tar ordet og forklarer at ingen av dem har gått på skole. Det er noe de vil ordne med nå som de er blitt innlemmet i hjelpeprosjektet.

Barna ser på oss med store, redde, spørrende øyne da vi forklarer at vi skal komme tilbake neste dag med noen gaver til dem. Vi skjønner at her trenger de påfyll av en del ting, fort.

En kjent familie der mor og far nylig har dødd fra dem

BestemødreI dag er det bestemor Mirisina som har omsorgen for de fire barna.

Vi stopper foran neste hus, og jeg registrerer at her er jeg på «kjente trakter». Familien på fire barn har vært med i Nytt Håps prosjekt i flere år. Eldstegutt Sebastiao er blitt 15 år og går i 7. klasse, søsknene Josepha på 12 år og Rakel på 9 år går i henholdsvis 6. og 3. klasse. Minstemann Joel er bare fire år og ikke begynt på skolen enda. Det oppleves hyggelig å hilse på familien - men vi registrerer at siden vi sist var her, er mor borte.

Mor døde for to måneder siden

Bestemor Mirisina forteller at det er to måneder siden mor døde. Vi vet at far døde for ca. et år siden. Bestemor forteller at Madeira ringte til henne når barna ble alene. Hun forklarer at hun bodde i Gorongosa området, ca. 3 timer med bil fra Chimoio.  Hun flyttet da sammen med barna. Bestemor sier at ting begynner å normalisere seg nå. Hun forstår at de er innlemmet i hjelpeprosjektet. «Uten det vi får fra dem, har vi ingenting,» legger den gamle til. «Vi trenger hjelp til mat, klær og skolegang.»

Sebastiao er den som svarer da vi henvender oss til barna. Han forteller at han elsker å gå på skolen. Han svarer frimodig at han får gode karakterer, men nå skal han begynne på ungdomskolen, og da får han en ekstra utfordring - skolevegen på 8 km hver veg. Det synes han er langt.

Sebastiao forteller videre at barna på Chianga har laget egen fotballserie med flere lag som spiller på den lille fotballøkka.  «Vi vinner penger,» legger han til. «Penger?» spør jeg forundret. Sebastiao forklarer ivrig videre: « Ja, det laget som vinner, får 10 metical av det andre laget (– ca. ei krone og tretti øre ).» Jeg lurer på hva de gjør med pengene. Femtenåringen forklarer at alle vinnerlagene legger seiersbonusen opp i en klubbkasse, og så kjøper de ny fotball når det blir nok penger!

Bestemor avbryter fotballpratet og forteller at alle barna er flinke til å hjelpe til hjemme. De bærer vann, og de dyrker på den lille åkerlappen de eier. Men nå venter de på regn før noe vil gro.

Sebastiao skal begynne på ungdomsskolen til neste skolestart. Da får han 8 km skolevei to ganger daglig. Det synes han er langt. Han ønsker seg en sykkel.

Bestemor: «Vi mangler det meste»

Mangler altBestemor sammen med Alberto 15 år, Peter 12 år, og tvillingene Armando og Rudia på 6 år, konstaterer at i huset mangler de det meste. Leikene er ikke mange, men kreativiteten er stor.

På vei til neste familie passerer vi vannposten. Det gleder meg å se at myndighetene har spandert brønnboring og en god manuell pumpe. Barna står i kø med sine kar som skal fylles og bæres hjem.

Da vi stopper ved neste hus, er det igjen en bestemor som ønsker oss velkommen. Her bor Alberto på 15 år, Peter på 12 år og de to tvillingene Armando og Rudia på 6 år. Bortsett fra tvillingene, går de andre på skolen. Før vi forlater dem, forklarer bestemor at også de mangler det meste i huset. Tepper, tallerkener, kopper, bøtter og klær. Vi svarer at i morgen kommer vi tilbake og har med oss noen gaver. Mens vi snakker med bestemor springer barna forbi oss med en sykkel-felg som de styrer med en pinne. Kreativitet mangler de ikke!

VannpostenÅ få pumpe opp tilstrekkelig med reint vann er luksus, selv om det må bæres over store avstander.

 Disse har vi i dag ikke penger nok til å ta inn i prosjektet

Prosjektlederne Orlanda og José Madeira får en litt mer betenkt mine da vi nærmer oss den siste familien vi skal besøke i Chianga. «Dette er en ny familie vi gjerne skulle hatt inn i vårt prosjekt,» forklarer pastoren. Den 33 år gamle moren, Marianna, har nylig blitt enke og har en barneflokk på 5 boende i det lille huset. Hun har enda ei datter på 19, men hun er gift og bor for seg selv. De fem barna som bor hjemme er fra 3 til 17 år gamle. Jeg gjør litt hoderegning og finner ut at moren bare var 14 år da hun fødte sitt første barn – dessverre ingen unik situasjon i landet.

MariannaEnken Marianna og de fem barna som bor hjemme, har ikke mye å hjelpe seg med. Nå håper vi i Nytt Håp at vi får faddere nok, slik at også de kan få hjelp.Lider etter at hun mistet mannen

Orlanda henvender seg til oss og forteller: «Disse lider virkelig etter at Marianna ble enke. Mannen hadde en jobb å gå til, men nå har de kun det de klarer å dyrke selv – pluss at de fattige familiene rundt dem forsøker å hjelpe.» De peker på en ruinhaug av sammenraste jordblokker. «Huset deres raste sammen under den siste regnperioden. Sammen med naboene har vi hjulpet dem å bygge dette lille jordhuset, men det kommer ikke til å stå lenge når neste regnperiode kommer ... De eldste barna går på skole, men Fornela på 17 år, som er den eldste datteren som bor hjemme, måtte slutte da faren døde. Moren er ikke frisk, så Fornela må hjelpe til hjemme,» slutter Orlanda. Vi sukker og ser på hverandre. Vi tenker vårt når vi vet hvor mange i dette området som dør av aids. – Kanskje er barna foreldreløse når vi er tilbake om et år?

«Julaften» i november

Julaften i novemberDet var stor begeistring da vi neste dag besøkte alle familiene og kunne dele ut kopper, tallerkener,  kar, baljer, tepper, såpe og mat.Neste dag er vi tilbake i Chianga. Vi har vært på storhandel i byen. Vi har kjøpt inn kopper, tallerkener, kokekar, bøtter, vaskebaljer og tepper til alle de fattige familiene vi besøkte dagen før. Såpe, olje og ris ligger også i bilen. Det var godt å se de bekymringsfulle ansiktene plutselig juble av glede. De var blitt «rike». Vi brøt også et av våre prinsipper da vi stakk noen kontanter i hånden til mamma Marianna. Vi ble litt bekymret da den lokale lederen gikk bort for å snakke med den unge enken etter at hun hadde fått pengene. Orlanda beroliget oss med at han bare hadde sagt at nå måtte hun gå og kjøpe de matvarene som holdt seg lenge, før pengene ble borte.

På vegen tilbake badet Afrikalandskapet i solnedgangen. Vi spurte Madeira hvordan mulighetene var for at Marianna sin familie kunne komme inn i prosjektet. Pastorparet lovet at de skulle se på om de kunne finne en løsning. Nå hadde de ikke nok penger til å ta dem inn. Vi i Nytt Håp lovet å gjøre vårt beste for å skaffe flere faddere og dermed kunne sende ut mer penger.