Med stor irritasjon og fortvilelse ser man at i norske media er det et minimum av stoff om den verste katastrofen som har rammet menneskeheten på årtusener – aidsepidemien i Afrika og barn i milliontall som blir foreldreløse.

I mars fikk jeg på min reise, kontakt med mange av disse barna. Du møter dem over alt i Afrika i dag, på gata i storbyen, på flyplassen, i slummen, i kirkene, ja, nesten hvor som helst hvor de har mulighet til å tigge om litt brød eller penger.

De er de mest sårbare menneskene i verden i dag, uten foreldre, uten hjem, uten penger og utdannelse. Hele verdenssamfunnet burde gå sammen om en ”redningsaksjon” for disse barna, men dessverre det er lite som blir gjort, tausheten om katastrofen tar indirekte livet av mange barn. Noen lyspunkter fikk vi oppleve da vi besøkte kirker som hadde startet opp med noe hjelp til disse barna.

Men disse kirkene er også meget, meget fattige, noen hadde ikke penger til takplater. Til tross for sin store fattigdom hadde de forsøkt å gi barna litt mat og noe klær. Flere av menighetene ønsker å bygge et senter for barna, men mangler penger til byggematerialer. Et par kirker som vi besøkte har satt i gang med de midlene som de har fått i gaver som vi hadde formidlet videre til dem, men behovene er enorme.

Nå må vi alle være med på å bryte denne tausheten om barnas fortvilte situasjon, slik at vi kan vekke opp en stor hær av medhjelpere og givere. Barna trenger deg og meg for å få til et verdig liv på vår felles jord.