«Problemet er ikke de ondes brutalitet, men de godes likegyldighet.» (Martin Luther King)
Antall gatebarn øker fra dag til dag. Media gir oss stadig nye rystende nyheter om barn som blir tvunget ut på gata, bare i Riga er antallet nå 30.000 barn på gata.

Da jeg besøkte hovedstaden i Kenya, Nairobi, i mai fikk jeg møte masse barn som må overleve på gata, ja, noen av de jeg snakket med sa det kunne være 100-200.000 barn. I de store byene i Russland hører vi nå at antall gatebarn eksploderer på grunn av fattigdom og familieoppløsning.

Tidligere har vi lest og hørt om gatebarnas situasjon i Brasil, i Asia og mange steder i Afrika.
Vi vet at Gud alltid står på de svakes side, og Jesus kjempet for de svake. Mange mennesker er engasjerte og går i Jesus fotspor for å hjelpe de svake, men de er ikke mange nok. Vi må vekke opp hverandre i fra likegyldigheten. Det må jo være den kristne menighets første og største kall å hjelpe de hjelpeløse på alle måter. Apostelen Jakob skriver så sterkt «En gudstjeneste som er ren og feilfri i Gud vår Fars øyne, er å hjelpe enker og foreldreløse barn i deres nød...».

Mye av vår virksomhet er egosentrert, vår hjelp kan være et spørsmål om død eller liv for de som er i nød. Soler vi oss i vår egen vellykkethet her i vår del av verden? Mesteparten av våre budsjetter går til å vedlikeholde våre aktiviteter, og budsjettposten til å hjelpe barn i nød er det ikke blitt plass til. Når skal vi våkne opp av vår likegyldighet, og når skal vi begynne å prioritere annerledes, både privat og i kristne menigheter?

Vi er takknemlige for det som er blir gjort i Maputo, men det er ikke nok? Barn i mange land roper om hjelp, ofte et stumt skrik, de vet ikke hvor de skal vende seg for å få hjelp. La dem ikke fortsatt rope forgjeves, la ikke likegyldigheten ta livet av dem!!