”Om det ikke hadde vært for dere, hadde jeg ikke hatt noen kone i dag” hvisker pastor Madeira.
Men, hadde det ikke vært for Orlanda og José Madeira, ville Nytt Håp sitt arbeid i Chimoio aldri vært hva det er i dag, sier vi.

Orlanda Madeira”Takk, takk – takk skal dere ha! Hils alle i Norge å si takk, si takk til Hamar, takk til misjonærene…” Jeg greier knapt å stanse den tiraden av takknemlighet som strømmer ut fra Orlandas lepper.

De første symptomene på den alvorlige sykdommen hennes, startet høsten 2009. Det var inn og ut, fra sykehus til sykehus. Først etter at hun kom på et sykehus i Zimbabwe, kunne legen stille diagnosen – nyresvikt.

”Etter 14 dager på sykehuset kunne jeg ikke stå på beina, men etter at jeg kom i gang med dialysen ble jeg bedre,” sier Orlanda, fortsatt litt medtatt etter alt hun har vært gjennom.

”Dialysen var etter våre forhold svært dyr, og det ga ikke helbred. En nyretransplantasjon var det som kunne redde meg.”

Til India

”27. januar i 2010 reiste jeg, sammen med sønnen min, til India. Han var villig til å gi meg det ene nyret sitt, og vi hadde fått kontakt med leger som var dyktige på slike operasjoner. Vi hadde greid å samle sammen det som inngrepet ville koste. Men det som skulle bli et forholdsvis kort opphold, utviklet seg til et mareritt. Legene oppdaget at jeg hadde tuberkulose i beinstrukturen i ryggraden, og jeg hadde altfor høyt blodtrykk. Disse komplikasjonene måtte kureres før transplantasjonen kunne finne sted."

"Det ble en langvarig periode i India. Pengene forsvant til all behandlingen som måtte gå forut for det store inngrepet… Takk at dere hjalp meg ut av problemene”. ”Endelig, 26. mai, kunne transplantasjonen gjennomføres. Først hentet de det ene nyret ut av sønnen min, for så å sette det inn i min kropp. Det ble mange kontroller, inn og ut av sykehus. Etter over et år på reisefot kunne jeg endelig komme hjem til familien igjen. Nyret fungerer normalt, men jeg har fått noen ryggproblemer. Legene mener at dette vil forsvinne etter hvert som jeg får bygget meg opp igjen.”

Dere har gitt meg livet tilbake

”Dere har gitt meg livet tilbake. Jeg kan leve med familien min igjen,” hikster Orlanda fram mens tårene renner. Hun må ta en pause… Elin Romsdal, leder i misjonsrådet i Hamar, har også hørt på vitnesbyrdet hennes. Hun forteller Orlanda at de mange ganger har bedt for henne i menigheten.

”Ingen av oss har blitt fattige av det vi har gitt til dine sykehusopphold. Vi er blitt velsignet i den prosessen vi har vært med i. Dere er våre viktige medarbeidere, det var selvsagt at vi skulle hjelpe.” Elin legger armen omkring henne – kinn mot kinn får de gråte litt sammen…

Pastor Madeira”Hadde det ikke vært for den hjelpen vi har fått, ville jeg ikke hatt noen kone i dag”, hvisker pastor Madeira

”Hadde det ikke vært for den hjelpen vi har fått, ville jeg ikke hatt noen kone i dag”, hvisker pastor Madeira til meg mens damene tørker tårer.

Orlanda er ”uunnværlig” i arbeidet på senteret

”Når alt kommer til alt er kanskje ingen uunnværlig, men Orlanda er sammen med meg, den viktigste personen i arbeidet vårt. Hun er den som kurser alle medarbeiderne både i kirken og på besøk i hjemmene. Hun kontrollerer hvordan familiene som huser foreldreløse bor, gir dem sosial veiledning og har familieterapi. Er noen syke, er det hun som stiller opp. Hun mobiliserer frivillige, lager mat og ser til at ungene kommer seg på skole. Hun er ”mamma” for ”halve by’n”,” smiler en ektemann som er stolt av kona si og som håper å se henne fullstendig frisk igjen.

Da hun kom hjem var hun ikke sprek nok til å gå over alt. Da stilte kvinnene opp og bar henne til samlingene – Orlanda måtte være med. Selv om hun ikke er helt restituert, kommer mange gråtende og ber henne om hjelp.

Mamma for 4 + 4 barn

Orlanda er ikke bare rådgiver for mange mammaer i byen. De har mange barn selv - fire av dem bor forsatt hjemme. Som om ikke det var nok, har de også ansvar for fire foreldreløse barn. ”De som har hatt det tøffest, tar vi til å begynne med inn i vår egen familie”, forklarer pastor Madeira.
”Der det er hjerterom er det husrom”, tenker jeg…