I dag er han en av Mosambiks mest anerkjente kunstnere - men det kunne lett ha endt annerledes…
- Hadde jeg ikke blitt tatt hånd om av pastor Madeira, vet jeg ikke hvordan livet mitt hadde vært i dag.

Vi rusler rolig innover i det nasjonale kunstmuseet i Maputo. Fungai peker på de store maleriene til Malangatana. ”Han er den mest berømte kunstneren vi har i Mosambik.--- Her er mine arbeider”. Fungai tar opp en av skulpturene sine. Jeg vet ikke hva han er mest fornøyd med – det at han er blitt plassert ved siden av Mosambiks mest anerkjente kunstner, eller av sine egne kunstverk? Skulpturene er vakkert formet av stein. Deler av skulpturene er mer røft utformet, andre partier er sirlig slipt.

172 400x460Jeg vet litt om Fungais fortid og spør nysgjerrig hvor han har lært seg kunsten. ”Jeg begynte å lære av faren min da jeg var 7 – 8 år. Han var kunstner. Jeg levde alene sammen med han i Zimbabwe fra jeg var ett år. På den tiden ble foreldrene mine skilt”.

Alene i ødemarken

”Da jeg var 12 år, døde faren min. Ingen ville ta ansvar for meg. Familien solgte fars galleri. De påsto at jeg og søsteren min trengte pengene. Sannheten var at de stakk av med både hus og penger, og jeg ble jaget. Det eneste jeg greide å få med meg var redskapene far brukte til å forme skulpturene med.

Jeg flyktet til min fars yngste bror. Han bodde langt ute i bushen og levde av jakt. Etter hvert skar dette forholdet seg, og jeg rømte ut i ødemarken. Der begynte jeg å jakte alene. Jeg hadde selskap av hundene til onkelen min. De hadde fulgt etter meg, ut i villmarka. Jeg byttet til meg klær og annen mat mot viltkjøtt.

Livet var svært usivilisert – ”gryta” var en grop i jorden. Jeg levde slik helt alene i noen måneder – det var en tung tid. Jeg bestemte meg for å prøve og finne søsteren til faren min. Jeg gikk dag og natt. Etter tre dager kom jeg fram til henne, men der var det ingen framtid for meg. Jeg oppsøkte stemoren min, men heller ikke hun ville ta imot meg.”

Madeira var redningen

- For å holde liv i meg gjorde jeg husarbeid og landbruksarbeid mot betaling, men jeg var en ensom, liten gutt. Jeg kom til Chimoio. Der traff jeg ei som kjente til pastor Madeiras arbeid. Men for å komme inn på senteret, måtte jeg dokumentere hvem jeg var, og jeg hadde ingen papirer.

- Etter hvert ordnet dette seg. Endelig følte jeg at noen brydde seg om meg. Jeg ble møtt med kjærlighet og varme. Jeg traff Harry Ottar Nilssen. Han og Madeira ga meg penger til materialer jeg kunne begynne å forme i. Jeg kunne begynne å lage skulpturer igjen!

Hilste på president Clinton

- Jeg fikk solgt mange av skulpturene. Etter hvert kom jeg i kontakt med noen anerkjente kunstnere. De hjalp meg med å presentere arbeidene mine. Snart fikk jeg være med på store utstillinger. I 2006 hadde jeg min første utstilling i Washington D.C., sammen med andre afrikanske kunstnere.  Der fikk jeg hilse på president Clinton som kom og så på kunsten vår. Nå har jeg hatt mange utstillinger, og skulpturene mine blir solgt på flere gallerier.

Jeg har ikke glemt dem som hjalp meg. 

- Jeg har ikke glemt dem som forbarmet seg over en foreldreløs gutt. I dag bor jeg i Chimoio. Jeg hjelper Madeira med en skole for unge gutter som ønsker å bli skulptører. Mange av dem kommer fra Madeiras kirke, der jeg også er medlem.” Jeg tar opp en brosjyre som presenterer arbeidene hans på kunstmuseet. Sist i brosjyren står det ”Takk” til overskrift. Det inneholder en takk til de personene som har betydd mest for han i hans kunstneriske utvikling. Først på lista er pastor Madeira – ingen kunstner som de andre på lista, men en pappa når han trengte det som mest.