Monica Domingos Alberto (18) ble foreldreløs da hun var tretten år. Siden 2014 har hun forsørget seg og sine tre søsken. De var knapt 1 år, 3 år og 11 år da moren døde. Faren forlot dem da minstejenta var nyfødt. Ved siden av å ta seg av familien, har tenåringen også klart å fullføre 10. klasse på skolen.

Monica med to barn

Det var en av activistaene, som jobber i «Jenteprosjektet» som Nytt Håp støtter, som fikk vite om Monica. Rektor ved skolen tok kontakt og fortalte om den tapre unge damen som til nå har klart det mest utrolige. «Men hun trenger mer støtte!» understreket skolelederen.

Nå er vi på veg dit familien bor. Fra å ha kjørt på store hovedveier blir kjørebanen smalere og smalere. Til sist er veien nesten ufremkommelige med vår bil. Activistaen guider oss, og vi stopper foran et meget spartansk hus. Her møter vi Monica.

Liker ikke å snakke om fortiden

Belarmina, som leder «jenteprosjektet», forklarer Monica hvorfor vi er her. Men når hun ber Monica fortelle hvordan hun har hatt det siden moren døde, rister hun på hodet. «Jeg liker ikke å snakke om det som ligger bak meg,» forklarer den tapre sliteren. Belarmina understreker at dersom vi skal klare å hjelpe, trenger vi å vite litt om hvordan livet hennes er. Monica trekker pusten dypt mange ganger og begynner å fortelle. Mens tårene renner beskriver hun hvordan livet er for den lille familien på fire.

Pleide moren

Monica forteller at moren var kreftsyk. Den siste tiden hun levde, klarte hun ikke å gjøre noen ting. Eldstejenta måtte være hjemme fra skolen for å pleie sin døende mor. «Da mor lå for døden, ble det vanskelig med mat,» forklarer Monica. «Naboene hjalp litt til. Som takk for hjelpen måtte jeg jobbe for dem også; vaske klær, lage mat og rydde i huset.»

Broren må også jobbe

Etter morens bortgang har det blitt vanskelig. Monica forteller at det er fire rom i huset. Nå leier de ut to av rommene for å få litt inntekter. Da tjener de knapt 200 kroner i måneden, men likevel har de for lite til mat. Både hun og broren må ta småjobber, kombinert med ansvar for småjentene. «Vi tar på oss småjobber i nabolaget. Ofte må vi ha med oss de minste søsknene, for vi har ingen til å passe dem. Det verste er at de vi jobber for, ofte kommer med negative bemerkninger: «Dere er ingenting. Dere klarer ikke å fullføre skole. Dere vil ikke få noen utdanning…»». Monica hikster og tørker tårer. «Noen ganger finner vi ikke jobb, og vi må legge oss uten å ha spist. Det er vondt å høre på at mine småsøsken gråter fordi de er sultne. Men jeg takker Gud for at vi fortsatt lever.»

Hva med fremtiden?

Attenåringen forklarer at hun om en uke vil ta eksamen i 10 klasse. Hun ønsker å fullføre 12. skoleår (Videregående). «Men nå vil jeg ta et kort lærerkurs først for å kunne få meg en jobb fort. Når søsknene mine er blitt så store at de vil klare seg med mindre tilsyn, håper jeg å fullføre utdanningen min,» resonnerer den kloke forsørgeren. «Mens jeg studerer, vil broren min hjelpe til hjemme. Siden vil han få muligheten når jeg er ferdig.» Jeg er imponert over de klare planene, håpet og ønskene de har. I den situasjonen de har vært i, kunne de lett ha gitt opp. Jeg lurer på om de ikke har noen slektninger i nærheten. Monica svarer at de har noen søskenbarn og en onkel på morssiden som bor noen mil fra dem. Men etter begravelsen for fem år siden, har de aldri hatt besøk av dem.

Tenk om noen kunne hjelp

Monica innser at hun og broren ikke klarer å gjennomføre planene sine uten hjelp utenfra. Jeg forklarer at vi skal prøve å finne noen som kan gi dem støtte. Før vi går, kommer det et forsiktig smil over Monicas lepper. «Er det muligheter?»

Nå henvender jeg meg til dere som leser «Nytt Håp».

Dersom du ser deg i stand til å gi et månedlig bidrag for å hjelpe Monica og hennes familie skriv til meg på e-post: , eller ring 91847234. 

De vil trenge kr. 1200 pr. måned i tre år. Kanskje en ikke klarer alt, men om noen går sammen, vil utgiftene bli mindre.