FabioFor å unnslippe dem som ville banke dem opp, snek de seg inn i kapellet for å sove om natten. Fabiao syntes det var skummelt, men de fikk være i fred.

Vi har satt oss på murkanten i skyggen av et stort tre på gatebarnsenteret, eller Centro Juvenil Ingrid Chawner som senteret egentlig heter. 12 år gamle Fabiao Dos Santos har satt seg mellom meg og senterets leder, Edgar. Det er tydelig at han ikke stortrives i samtalesituasjonen. Han snakker lavt og trommer med fingrene på det ene kneet. Han forteller at han vokste opp i Gaza (provinsen nord for Maputo). Han vokste opp i et lite hus sammen med mor, far, bestemor, bestefar, flere søsken og søskenbarn.

Ferie i Maputo endte på gata

Ni år gammel kom unggutten sammen med familien på ferie, til Maputo. Fabiao var fasinert av alt storbyen hadde å vise fram. Han forteller at han husker at han stakk til sentrum og sto ved butikkene og så på filmer som gikk på TV-ene i utstillingsvinduene. Tiden gikk fort, og før han fikk tenkt seg om, var det blitt sein kveld. «Jeg fikk kraftig juling da jeg kom hjem, og for å unnslippe de siste slagene sprang jeg av gårde ut i gatene uten å vite hvor jeg havnet. Nå sto jeg der plutselig i mørket uten å vite hvor jeg skulle gå. Jeg traff på en annen gutt som fortalte at han bodde alene på gata. Vi slo følge, og snart hadde jeg sovet ute en natt,» forteller Fabiao.

Kapellet på kirkegården

«Min nye venn sørget for at jeg lærte fort. Å tigge penger gikk greit for en niåring, selv om vi ikke alltid hadde penger nok til å kjøpe mat. Ble det lite mat, fant vi rester i søppelkonteinere eller vi plukket opp det andre kastet på «take away»-spisestedene. Noen ganger lyktes vi å stjele telefoner og bilbatterier. Da var vi redde for å bli oppdaget eller for at de store gateguttene skulle ta det fra oss før vi fikk solgt det. Vi fant det beste gjemmestedet i byen: Vi snek oss inn i det lille kapellet på kirkegården. Der sov vi mens vi voktet på tyvgodset vårt.» Jeg spør om de ikke var redde når de sov på kirkegården? For første gang ser Fabiao meg inn i øynene. «Jo, vi var redde, og vi syntes noen ganger at vi hørte fremmede lyder.» Edgar som er min tolk, forteller at Mosambikanerne har stor respekt for de avdøde, og åndsmakter er svært virkelig for dem. «Det hendte vi ble vi skremt av noen store gutter, men de var egentlig venner med oss, for vi hjalp dem med stjeling,» fortsetter Fabiao.

Viser arret etter slag

«En dag stjal vi penger fra ei dame, men hun fikk tak i oss og banket oss opp med en stor stokk,» sier han. Fabiao bretter t-skjorten opp over skulderen og viser arret etter slaget som ennå er godt synlig, to år etter. Jeg lurer på om han hadde noen gode opplevelser mens han bodde på gata. Han forteller begeistret om den dagen han fikk 150 Mtz (ca. 25 kr.) av en mann – uten at han tigget!

Jeg spør om han lengter tilbake? Fabiao har blitt trygg nå i møte med den fremmede hvite mannen. Igjen ser han neste oppgitt på meg og svarer med overbevisning: «Nei, her har jeg det så godt. Jeg lærer mange praktiske ting: vaske gulv, koke mat, vaske opp, vaske klær og rydde i hagen. Jeg har begynt på skolen (tolvåringen går i første klasse)». Jeg lurer på om han kan lese. Unggutten svarer fornøyd: «Nei, men jeg kan alle bokstavene. På fritiden liker jeg å spille fotball, og når jeg blir gammel skal jeg bli lege...»