Vi satt og ventet på at de som spiste på gaterestaurantene skulle bli forsynte – så fikk vi spise restene.
”Jeg vet ikke helt hvorfor jeg ble gategutt. Jeg skulle selge fisk, men brukte opp pengene på meg selv. Da turde jeg ikke gå hjem", sier Texeira.

Teixeira1

I byen traff jeg noen gutter som bodde på gata, og jeg syntes det hørtes spennende ut. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd dersom jeg hadde kommet hjem uten penger. Jeg vokste opp sammen med mor og en søster. Vi var fattige, men jeg var egentlig lykkelig. Far har jeg aldri truffet.

Jeg var 10 år da jeg havnet på gata. Sammen med andre gutter ble Benfica (en bydel i Maputo) mitt nye ”hjem”. Markedsplassene var spennende og livlige. Vi sov på tomme rissekker. Når det regnet snek vi oss inn i en baraca (bod som handelsmennene brukte).”

Spiste det som ble til overs hos de ”rike”

”For å overleve på gata bar vi vann og varer. For det fikk vi litt penger som vi brukte til mat. Vi satt også og ventet på folk som spiste maten sin på gaterestaurantene. Når de var forsynte, fikk vi spise det som var igjen på tallerkenen. En dag traff jeg Luis og Santos, ledere fra gatebarnsenteret. De inviterte meg med til stranden. Der satt vi og pratet, og de fortalte meg hvordan det var på senteret. Luis og Santos virket så koselige og trygge. Så da de inviterte meg til å være med til senteret, ønsket jeg å prøve.”

TeixeiraSenteret har gitt meg nye muligheter

”Her på senteret lærer vi så mye. Vi står opp klokken 5 om morgenen for å komme i gang med arbeidet vi skal gjøre. Alt vi lærer her får vi nytte av seinere,” sier fjortenåringen veslevoksent.  ”Jeg fikk begynne på skolen igjen da jeg kom hit.  Jeg liker å gå på skolen - spesielt liker jeg matte. Tjue pluss tjue er førti!” kommer det humoristisk fra Teixeira som smiler lurt.

”Når jeg er ferdig på senteret, vil jeg fortsette å studere. Kanskje jeg kan bli computeringeniør?” fortsetter han.

”Noe av det beste ved senteret er de gode lederne som er her og alle vennene jeg har fått. Før jeg kom hit hadde jeg aldri hørt om Gud. Det gjør meg trygg. Jeg vil fortsette å gå i kirken når jeg forlater senteret.” sier Texeira. ”Jeg elsker fotball og trener mye. Jeg spiller venstre back på fotballaget til senteret, ” forteller han gledesstrålende.

Vi merker at han begynner å bli rastløs når han snakker om ballaktivitetene. Edgar signaliserer at han nå er ferdig med intervjuet. Han har knapt fullført setningen før gutten forsvinner ut til de andre som er klar med fotballen.