Richete Carlos Muiane skulle reise til far med mat. Da sovnet han på bussen. Plutselig befant han seg alene midt i sentrum av Maputo. - Jeg ante ikke hvor jeg var. Gateguttene stjal maten, men de hjalp meg også…

Richete er enda litt andpusten når han setter seg i sofaen. Han har rukket en rask dusj etter å ha trent guttene på senteret. I dag er han 22 år og ser godt ut, men det har ikke alltid vært slik. ”Foreldrene mine var fattige,” forteller Richete.

”Far drakk mye og kom full hjem hver dag. Det var mor som holdt familien sammen. Hun jobbet fra tidlig morgen til sein kveld for å skaffe mat til meg og mine fire yngre søsken. Jeg fikk alltid den oppmuntringen at jeg var en smart gutt. Jeg fikk begynne på forberedende skole, men ble flyttet opp til førsteklasse fordi jeg presterte så godt. Av den grunn har jeg alltid vært to år yngre enn de andre i klassen min.”

Richete

”Når far kom hjem full sparket han i panner. Det ble krangling og slåssing. Vi barna gjemte oss i sengene, ofte uten at vi hadde fått mat.” Richete får en trist mine i ansiktet når han forteller.

”Klokken halv seks begynte skolen om morgenen. Da hadde jeg sjelden fått mat hjemme, men vi fikk heldigvis ofte et rundstykke på skolen.”

Gikk meg vill og havnet på gata

”En dag gikk ikke mor på jobb. Hun så at vi barna var sultne og var hjemme for å koke til oss. Som eldste barn sendte hun meg avsted med en plastikkpose med mat til far. Han jobbet ikke så langt unna, og som syvåring følte jeg meg kjent i nabolaget. Det var for langt å gå, så jeg måtte ta buss et lite stykke.

Jeg sovnet på bussen. Klokken tolv ble jeg vekket av bussjåføren som sa at nå måtte alle forlate bussen. Jeg ante ikke hvor jeg var, og begynte å vandre rundt i den ukjente byen med plastikkposen i hånden. Noen gategutter stjal posen og spiste innholdet.

Nå ble jeg redd for å komme hjem. Var det juling som ventet når jeg hadde rotet bort maten? Kvelden og mørket kom snikende og truende. Noen gategutter sa: ”Du kan ikke gå hjem nå, du kan sove hos oss. Nå skal vi gå å spise suppe som noen snille mennesker deler ut.” Jeg fulgte engstelig med. Personellet fra Heidi Bakers senter så at jeg var ny, og sa at de ville hente meg til senteret dagen etter. Det virket også skremmende.”    

”Hvite mann gi meg litt penger”.

”Tidlig neste morgen sier guttene: ”Ikke gå hjem nå, gå ut på gata og si til de hvite menneskene du møter: ” Hvite mann gi meg litt penger.” Richete demonstrerer tiggingen med den mest ynkelige stemmen han kan få til. I dag kan han smile ved tanken. ”Den dagen fikk jeg mye penger. Var det så lett?”, tenkte jeg. ”Siden jeg var redd for å komme hjem uten maten jeg hadde rotet bort, ble fristelsen til å fortsette på gata, stor. Jeg ble værende sammen med de nye vennene mine.

Lite visste jeg om at hjemme var det stor fortvilelse. De lette etter meg over alt, og betalte folk for å finne meg, men ga til sist opp. De trodde jeg hadde forulykket og var død. De kledde seg i sørgeklær og hadde en minnestund etter gutten de hadde mistet. Men etter en tid begynte ryktene å fortelle at noen hadde sett meg på gata.”

Vi lurte alle sentrene

”Det var mange sentre som forsøkte å hjelpe oss. Vi ble med når gateteamene hentet oss. Men taktikken var å være på stedet noen dager. Vi fikk mat og nye klær. Noen ganger fikk vi også leker. Så stakk vi av til gata igjen og solgte det vi hadde fått. Slik holdt vi på…

I 1997 traff jeg for første gang folk fra dette gatebarnsenteret. De tok oss med til stranden. Vi badet og lekte. Jeg hadde fått skabb, og de vasket meg grundig. Noen av vennene mine ble med til Centro Juvenil Ingrid Charner, mens jeg ville ha friheten.”

Rusavhengig som åtteåring

”Jeg var blitt avhengig av rus. Vi røkte hasj og drakk alkohol når vi fikk tak i det, men mest gikk det på å sniffe bensin. Vi hadde det på colabokser så de voksne ikke skulle forstå hva vi gjorde. Husker du Said med de store brannsårene?” spør han Signy Nilssen, som tolker. Hun har sammen med sin mann, Harry Ottar, arbeidet som misjonær ved gatebarnsenteret i mange år. Signy nikker, hun husker ham.

Said hadde sølt bensin på t-skjorta si. En glo fra en sigarett antente gutten. Gateteamet hjalp han, og han fulgte med til senteret. ”Mange av vennene mine kom til senteret i den tiden.” sier Richete. ”Hvorfor ble ikke du med?” spør jeg. ”De sto på ei liste senterfolkene hadde. Der sto ikke mitt navn, så jeg fikk ikke muligheten. Dermed måtte jeg finne meg nye venner.” svarer Richete.

Pappa fant meg igjen

”Familien min var hele tiden på leit, og en dag fant pappa meg. Han tok meg med hjem. Jeg husker mamma gråt av glede da hun fikk se meg. Jeg sov hjemme for første gang på lang tid. Problemet var at jeg hadde blitt rusavhengig, så jeg rømte til gata igjen. Det var inn og ut av forskjellige gatebarnsenter, jeg har vært på seks av dem. Men det var gata som ble hjemmet mitt.”

Stakk av på flyplassen

”En dag traff jeg en portugisisk diplomatdame. Hun hadde en gutt på min alder, og de inviterte meg til å bo hos seg. De ville adoptere meg. Planen var å flytte til Portugal. Vi var kommet til flyplassen og redselen tok meg. Jeg spurte: ”Kan dere passe på veska mi for jeg må på do.” Da tok jeg beina fatt og flyktet fra flyplassen, Portugal og dama…”

Kontakt med gatebarnsenteret. Richete”I juni 1998 traff jeg gateteamet fra dette senteret. De fortalte at alle de tidligere vennene mine var der, og inviterte meg. Jeg lurer fortsatt på hvorfor jeg ikke som vanlig stakk av etter noen dager.” undres Richete. ”Mange av vennene mine stakk etter hvert av, men jeg ble. Her var det en egen atmosfære som tiltrakk meg. Det mest underlige var at jeg ikke følte trang til å ruse meg! 

Her hadde de avslørt taktikken vår, så dermed fikk vi ikke nye klær før etter tre måneder. Jeg var den eneste som kunne lese og skrive da jeg kom til senteret. Når det var møter, ble jeg spurt om å lese skriftstedene fra Bibelen. De talte til meg. Jeg husker jeg fikk en bibel av pastor Blystad. Han utlovet en konkurranse blant oss guttene. Den som kunne huske rekkefølgen på alle bøkene i bibelen når han kom tilbake etter noen måneder, skulle få en premie. Jeg vant en klokke!”  

Fra problembarn til skolelys. ”Jeg likte ikke å arbeide og fant stadig på fanteri. Men på skolen var jeg flink. Rektoren ved skolen jeg hadde gått på da jeg bodde hjemme, hadde sagt til mor at det ville bli noe stort av meg. Da jeg gikk ut av 3. klasse fikk jeg en gave av presidenten. Når jeg nå skulle starte skolegang igjen, sa jeg ikke at jeg hadde gått på skole før. Jeg ville gå i klasse med kameratene fra senteret.

Men læreren avslørte meg, så jeg ble flyttet opp først ett trinn, så et til. Men fortsatt mente læreren at de måtte finne papirene fra skolen jeg gikk på før. Dermed ble jeg flyttet opp i 4. klasse selv om jeg hadde alderen til en 3.klassing. Jeg husker jeg fikk gave som beste elev det året jeg gikk ut 5.klasse!”

Traff statsminister Bondevik

”I 2000 var statsminister Kjell Magne Bondevik på statsbesøk i Mosambik. Da besøkte han også senteret her. Det ble min jobb å lese velkomsthilsenen. Etter seremonien ble jeg plukket ut som en av to til å prate med Bondevik og noen journalister fra norske VG.  De spurte om vi hadde noen spørsmål og svaret ble: ”Når kan du ta oss med til Norge?” Jeg husker statsministeren svarte: ”Min drøm er ikke at dere skal komme til Norge, men at dere skal bli nyttige samfunnsborgere i Mosambik.”

Etter tre måneder kom det noen fra Norge og viste oss bilder fra første side i VG. Der sto vi sammen med Bondevik! Journalistene hadde tydeligvis tatt tak i ønsket vårt, for vi ble invitert til Norge. Det ble besøk på Stortinget, og vi var på TV. I tillegg traff vi mange venner vi kjente fra Mosambik, og vi ble overøst med gaver på stedene vi besøkte. Det var en stor opplevelse for oss.”

Tilbake til familien

”Da jeg var tolv år flyttet jeg tilbake til familien. Vi hadde ikke mye, men klarte oss så vidt. Jeg husker jeg sa til far: ”Nå må du slutte å drikke. Vil du at vi barna skal bli som deg?”  Jeg fikk familien med til en kirke i nærheten av der jeg bodde. De hjalp oss litt. Etter en tid ble alle kristne. Dessverre ble far syk og døde to år etter, av tuberkulose. Vi hadde ikke penger til begravelse, men kirken hjalp oss.”

Jeg måtte ta farsrollen som fjortenåring

”Jeg har bodd 11 år hos familien min nå. De setter sitt håp til meg. Jeg har etter forholdene, en god skolegang. Med litt hjelp fra Norge og senteret har jeg bygd et lite hus, nær mor sitt hjem. Der bor jeg sammen med de tre brødrene mine. Søsteren min bor hos mor. Vi koker og spiser sammen. Det blir billigere slik.”

Fotball er populært

Fotballen har hjulpet meg

”Da jeg kom til senteret elsket jeg å få spille fotball. Vi hadde eget lag på senteret og spilte mot de andre sentrene og i egne gutteserier. Talentspeidere fra klubber omkring så meg spille, og jeg ble tilbudt å trene med dem. Det viste seg imidlertid at de trente mens jeg gikk på skolen, så det ble umulig å ta imot tilbudet. For å løse den utfordringen fikk jeg trene sammen med de som var to år eldre enn meg. De trente på en tid som ikke kolliderte med skolegangen min. Jeg greide å kvalifisere meg på laget selv om jeg var så ung. Siden har jeg kommet på bedre og bedre lag. I fjor ble jeg cupmester i Mosambik.”

Jeg har en drøm

”Jeg har blitt tilbudt å spille på de beste lagene, men Edgar som er direktør her på gatebarnsenteret, har rådet meg fra det. Årsaken er at de tilbyr bil, leilighet og litt penger; men kravet er at jeg da blir deres eie i mange år, og de får alle pengene ved et videresalg. Jeg har også blitt invitert til å spille kvalifisering til landslaget. Men systemet her er at vi da må betale mye penger, og de har jeg aldri hatt.

Klubben jeg spilte på som junior, solgte meg og alle spillerne til en klubb i Beira da vi vant en landsomfattende turnering i den byen. Vi var lovet gode penger. Men det var på den tiden far døde, så jeg kunne ikke flytte vekk fra Maputo. Jeg tjener ca.500 Mz når vi vinner (ca.100 Nkr ). Det har vært til god hjelp for meg og familien.”

”Drømmen min er å komme til Norge og Europa. Kanskje Gud kan bruke talentet mitt slik at jeg og familien kan få et bra liv. Nå hjelper jeg til som frivillig her på senteret. Jeg er trener for fotballaget her. Jeg vet at guttene på senteret ser opp til meg. Jeg håper også de ser et håp i livene sine, at de ser at det nytter hvis vi står på. Skulle jeg lykkes å gjøre noe mer ut av talentet mitt, vil jeg gi mye av pengene tilbake til senteret og til familien min. Jeg vil imidlertid aldri klare å betale tilbake det menneskene på gatebarnsenteret har betydd for livet mitt.”